Finnes det ikke fler grimaser i verden?

Visste dere at man ofte ubevisst hermer etter andres grimaser og ansiktsuttrykk? Jeg fikk meg en seriøs tiks for noen dager siden, da jeg begynte å herme etter ei klassevenninnes høyfrekvente uttrykk for ”jeg vet ikke”. Dette ansiktsuttrykket består i å dra munnvikene veldig langt ned, samtidig som man vifter med fingrene fra hals til hake. ( dere ser det for dere?) Nå viste det seg at jeg stadig vekk hadde behov for å formidle ”jeg vet ikke”. Litt trist, i og med at jeg håpet på at jeg var allvitende. Hadde dette vært en pen og pyntelig grimase, så skulle det jo ikke gjort noe, saken er dessverre den at man ser litt uheldig ut med denne grimasen. Altså burde jeg jo prøve å slutte. Mens vi lo mye av dette, smittet det plutselig over på Eirik, og han begynte også ubevisst å gjøre ”vet ikke”-gester. Dette endte opp i en spennende diskusjon om grimaser, og vi lurte faktisk på om alle grimaser var brukt opp, og bare denne stygge var igjen til ”vet ikke”.

Uansett må vi begge to på avvenning, for grimasen har virkelig satt seg. Det har seg vel sånn at man i utlandet og på fremmede språk ofte har behov for å formidle at dette, dette vet vi ingenting om!

Her ser dere Eirik i en typisk "jeg vet ikke"-grimase inspirert av min venninne Augustina ( hun ser av en eller annen grunn aldri sånn ut)


ettersom grimasediskusjonen dro ut, ble vi inspirert til å se om vi klarte å lage nye grimaser..

Vi lurte på om denne grimasen kunne være en penere "jeg vet ikke" enn den opprinnelige. Hva synes dere?




slik så vi ut og ser ennå ut. Men vi jobber hardt og bevisst, det blir en lang vei, men gevinsten er stor : ikke se sånn ut!!


flere grimaser



dette er slik den argentinske "jeg vet ikke" skal være. Ingen sur munn, men fingrene som viftes fremover. (man må likevel alltid ha i mente at nordover i verden betyr denne gesten mindre pene ting, så sørg alltid for at du vet hvem du snakker med før du begir deg ut på nye gester og grimaser)

Ellers vil jeg bare si at alt går veldig bra her i Buenos Aires. Hatt en strålende uke med besøk av Eirik og Åshild, de reiste tilbake til Ecuador i dag, noe som betyr at ferien min er over for denne gang. Nå må jeg sette meg ned med ordbøker, Freud og andre psykologiske tekster, og se om jeg kan få oversikt. Skolen har vart noen uker, med varierende spennings-grad og vanskelighetsgrad. Noen dager sitter jeg måpende og med tårer i øynene av frykt fordi jeg ikke skjønner noe, andre dager skjønner jeg litt.. Vi har også startet et samarbeid med psykologforeningen i BA, det tror jeg blir veldig spennende. De har formet en praksis kun for oss fire nordmennene, der vi skal samarbeide med psykologer, psykiatere, logopeder og diverse i det offentlige helsesystemet her i BA; med hovedvekt på et program de har startet for barn og unge med tunge psykiske vansker og lidelser. UTROLIG spennende.. Og til å ha så lite ressurser, tar de seg jammen mye tid til oss.

På den sosiale fronten er alt fint, til tross for uvanlig lite nettverk. Det er faktisk litt avslappende, jeg har de få vennene jeg har, så jeg kan jo virkelig ta meg tid til KVALITET fremfor kvantitetJ Har for eksempel tatt opp igjen kontakt med en kamerat fra Ecuador, som har flyttet til Arentina. Han er gæren og gøy på fritiden, fordi, som han sier, han er advokat og seriøs i jobbtiden. Han ønsker å være anonym på grunn av sin sæærdeles sjalu kjæreste som muligens kan tenkes at han er utro hvis han er avbildet på et bilde sammen med jenter. Hehe, så ille er det kanskje ikke, men han vil ikke at det legges ut noen bilder av han faktisk, for det er reelt. Det viser litt av latino-kulturen.. Enten at jentene er overdrevent sjalu, eller kanskje at guttene er overdrevent utro?