En underlig opplevelse

La meg fortelle dere en underlig opplevelse jeg hadde her i Buenos Aires i kveld, denne gangen helt uten bilder. Jeg får prøve å forklare godt i stedet. Jeg var hjemme på rommet mitt i kveld, og hørte plutselig så mye bråk fra gaten. Altså, det er alltid mye bråk her, men det var unaturlig mye. Da jeg ikke har vinduer på rommet, og var ganske nysgjerrig så måtte jeg jo bare ut i kulda. Så dro bare på meg jakke og sko fort, og tenkte meg bare en tur rundt kvartalet. Da jeg kom ut, skjønte jeg at det ikke bare var bråk i min gate, det var vist noe som skjedde ”felles” over et større område. Bråket kom fra biler som tutet, og mennesker som slo på kasseroller! Dette er et vanlig fenomen her, å bråke med kasseroller, kjeler, det finnes til og med et ord, raskt oversatt; kasserolle-menneskene; altså mennesker som slår på kasserolle. Dette blir som regel brukt i protester og demonstrasjoner.

Men det var ikke en samlet demonstrasjon, eller et tog. Det var liksom så spredt. Jeg så folk stå på verandaene sine og slå litt, noen i en bygning, andre i en annen bygning. Usikker på om det hadde skjedd noe spesielt akkurat i dag, så måtte jeg jo spørre noen. Og hvem spør man når man vil vite noe? Jo, enten taxisjåførene eller kiosk-menneskene. De snakker jo med alle og vet det meste.

Jeg gikk til nærmeste kiosk (med kiosk kan dere se for dere et stort vindu ut mot gata, med masse godteri og sigaretter og alfajores, og en person innenfor vinduet), og spurte om han visste hva dette bråket handlet om. OG selvfølgelig visste han det. Jeg tror vi ennå har til gode å treffe en argentiner som ikke vet hva ting handler om.

Og så ble jeg stående. Selve saken skal jeg ikke gå så nøye inn på, for den er vanskelig, politisk og har, som alltid, en million sider og synspunkter. Men kan si såpass at det handler om campo, ”landet”, transport, skatter, regjering, presidenter og misnøye. Godt blandet sammen i en nasjon som for ikke mange år siden hadde diktatur, som har enorme materielle ressurser og like enorme mengder av korrupsjon, fattigdom og urettferdigheter, og som hadde stor økonomisk krise for bare 7 år siden. Sånn blir det bråk av.

OG mens vi pratet kom det flere til, for som jeg sa, alle har sin mening, og alle vil helst dele den. Samt at det er mange søte gamle damer og menn som liker å prate med disse nysgjerrige utlendingene fra det fine Skandinavia (som de sier). Så der sto jeg, frysende i Buenos Aires, utenfor en kiosk, og fikk høre om politiske og historiske hendelser, skillsmisser og psykosomatiske lidelser for førti år siden, jeg fikk kyss på kinnet og masse velsignelser. Kioskmannen ( som selvfølgelig ikke er bare en kioskmann, men både journalist og økonom. Med et arbeidsmarked som de har her, er det bare å ta det du får) lovet å sende meg navn på bøker, linker til internettsider, og info om landets tilstand, forklaringer på hva som skjedde i 2001 osv..

Vi tok hjertelig farvel, og jeg tenkte meg hjem til bøkene, men tok bare en snartur rundt kvartalet ut i en av hovedgatene. Der var plutselig kasserollene organisert, og hele gata var sperret av en folkemengde, med politi og kameraer, alle hoppet og slo på kjelene sine og protesterte. Jeg har prøvd å spørre om disse menneskene har direkte personlige interesser i denne konflikten om campo, men det ser ut til at det er mer en slags generell protest fra ”folket”.

Det er veldig interessant å være i Argentina. Det er ekstra interessant når jeg er her for å studere sosial-psykologi. For hele opplevelsen er et enormt studie i nettopp sosialpsykologi.

Over og ut for denne gang.